akkogved

Om en drar til fjells for å gjøre seg feit, sprade rundt halvfet eller skaffe seg fettsuging finnes det ingen unnskyldning for ikke å sørge for å ta seg godt ut. Selvbruning har i år vært helt unødvendig. Silikon ville neppe ha gjort inntrykk.

Selv firbeinte setter stor pris på estetikk i hverdagen og det må respekteres. Er det noe som gjør inntrykk på dyra er det skikkelige skjermluer (caps).

Oslo Energi har gode skjermluer. God passform og funksjon

For egen del passer det veldig bra. Jeg har i løpet av mange år – og ved hjelp av betydelige donasjoner – etablert en omfattende samling. Øivind Branæs har sørger for at jeg har spesielt god dekning innenfor elektrobransjen (ABB, Elektroskandia, Oslo Energi m.fl).

Polstret ABB-lue passer godt for Balrog

Landbrukssamvirket er også godt representert. Har minst 5 varianter av Felleskjøpets klassiker.

Det hører med til bildet at resten av familien setter noe mindre pris på denne lidenskapen. Dyrkingen av denne hobbyen må derfor skje i det skjulte. Til vanlig hygger jeg med samlingen min i kjelleren på Tåsen. Men ei på fjellet!

Valg av skjermlue (eller skjermhuv som de sier i Trøndelag)

For denne stølsturen valgte å ta med et lite knippe skjermluer av ulik form og fasong, de fleste i fargespennet grønt og gult. Dette er farger som er godt innarbeidet hos budskapen og som spiller godt med naturomgivelsene.

Klassiker. I Andy Cap-snitt

Jeg har også valg å ta med en litt distigere modell for spesielle anledninger. Amerikansk type med svært stiv skjerm og polstret front. Ville teste hvordan truck-varianten ville slå an.

Amerikansk truck-lue. Ikke brukbar på stølen.

Boina.

Favoritthodeplagget mitt er forøvrig boina, et hodeplagg jeg ervervet i den tiden jeg reiste rundt i Patagonia og gikk i gaucholære på Estancia Mercedes ved Natales.

Etter endt opplæring fikk jeg diplom for Gaucho Nivel Uno og ditto rettighet til å bære boina. Nå bruker jeg denne oftest når jeg nyter en mate.

Mottar sertifikat gaucho nivel uno av Sebastian.

Mate i Patagonia

Mate på stølen

Hernan fra Estancia Mercedes er forøvrig en av følgerne av stølsbloggen min. Opplevelesmessig er det ikke så stor forskjell på stølen i Valdres og estancian i Patagonia, selv om dyreholdet der er noe røffere.

Jeg har nå vært på stølen en knapp uke og begynner etterhvert å fått en bra flyt på arbeidsoppgavene gjennom dagen. Våkner klokken seks og tar en kopp kaffe i morgensola utenfor stølen. Første oppgave sånn i halv-sjutida er å gi kalven Vesle-Svartsi (født i mars-april)  melk. Melka varmes på gassbluss i sommerfjøset. Vesle-Svartsi går sammen med kalvene Severin og Vesle-Savia egen kalveinnhegning om natta.

Vesle-Svartsi får melk 3 ganger om dagen. Vesle-Saiva holder selskap.

Væren Balrog melder seg  på banen med sin dype bass.  Han vil gjerne ha litt marikåpe og en morgenprat.

Fersk marikåpe er populært

Sånn rund sju starter forberedelsene til selve melkinga. Kyrne har i løpet av natta lagt seg til like ved sommerfjøset og skal ledes inn i «vent-på-melking-området». Ikke alle kyrne er like motiverte for å komme seg beina. Fjellros, Albina og Litago kjenner på kraftforsuget og er raskt oppe. Mailin og Saiva gjerne tar det litt mer piano. Etter litt forhandlinger er kanskje alle klare til melking i løpet av et kvarters tid.

Mailin har det aldri travelt.

Siste forberedelser før melking er skylling av rørmelkanlegg og melkeorgan, klargjøring av kraftfor og jurvaskemiddel. Det tar gjerne 10-15 minutters tid.

Skylling av rørmelkanlegget

Så er det klart for melking. Jeg tar inn en og en ku, gir kraftfor, vasker spener, melker, smør spener med gel og solkrem og dusjer spenetupper med desinfiserende middel. Litago melker litt mindre på venstre framspene og denne må plugges. Rødlin ammer kalven sin i løpet av natta og jeg må finne ut hvilke spener som må tømmes. Både Saiva og Mailin har hatt noen rift på spenene som må etterses. Saiva melker ujevnt på alle spener og må ettermelkes manuelt. Dette er selvfølgelig den hyggeligste delen av jobben. God tid til kuprat. Hver ku har sine klart forskjellige personligheter og lyner.

Rødlin ammer kalven sin i løpet av natta.

Etter melking ledes alle kyrne til «ferdig-melket-området» unntatt Mairos. Hun ammer også kalven sin og skal ikke melkes. Men skal ha kraftfor. Hun er litt sky og vil nødig følge strømmen gjennom sommerfjøset som de andre kyrne. Altså – ut og servere kraftfor til Mairos. Når Mairos har fått sitt kilo kraftfor og alle er ferdigmelket, slipper jeg alle kyrne ut på beite. Umulig å fastslå hva som ligger bak deres rutevalg. Av og til tar de følge med nabokyrne, andre ganger velger de egen rute. Borte vekk er de.

Klokka er 10 – kyrne har slått seg sammen med nabokyrne og skal ut på tur.

Da er vel klokka ca ni. Rørmelkanlegg og melkeorgan skal nå vaskes forskriftsmessig. Melkeområdet skal skrapes, kostes og strøs. Dette tar en liten time – og klokka har blitt ti.

Men fortsatt noen små oppgaver som gjenstår. Kalvene i kalveinnhegningen skal nå få være sammen med de to kalvene som ammer. Disse slippes ut på stølsområdet. Jeg sjekker samtidig om kalvene har nok tørrfor og friskt vann. Vanntrauet (et gammelt badekar) skal etterfylles. Og så jeg tar en morgenljåga for slå en sekk med marikåpe til Balrog.

Da er det tid for frokost!

Ca klokken ett skal Vesle-Svartsi ha ny runde med melk. Jeg tar samtidig nytt overblikk for å sjekke om alle dyra har det bra.

Dersom det ikke er henting av melk med ditto vasking er det rolig fram til ca halv fem. Kyrne har nå gjerne kommet tilbake fra sin fjelltur og lagt seg til utenfor stølen. Før jeg kan slippe dem inn i innhegningen, må jeg få splittet kalvene. Ammekalvene skal være igjen i samme område som kyrne, mens Lille-Svarsti, Severin og Lille-Saiva skal til kalveinnhegningen.

Ca fem starter kveldsmelkinga, men samme oppgaver som om morgenen. Hente inn kyrne, klargjøre anlegg, melke og vaske. Til slutt; ny melk til kalven Lille-Svartsi, slå mer markikåpe til Balgrog, sjekk vanntrau etc.

Rund åtte – halv ni er dagen ferdig. Og bloggingen kan begynne. Før leggetid tar jeg en ny runde for å sjekke om alle dyra har det bra.

De siste to dagene har villsauflokken slått seg til ved stølen. Det er mulig at søyene ønsker å stifte bekjentskap med væren Balrog. Til tross for at han er godt innesperret i egen innhegning, har de mulighet til kontakt gjennom nettinggjerdet.  Han er foreløpig ikke overdrevent interessert i søyene. Det vil nok endre seg senere utpå høsten, når han skal bli far til pinnekjøtt og fårikål.

Da jeg sto opp i sekstida i  morges, så jeg for meg behovet for en liten redningsaksjon. Et av lammene hadde forvillet seg inn i naboens innhegning og hadde mistet kontakten med flokken sin. Den smarte karen kom seg heldigvis ut på egen hånd.

Så til villskapen. Det er vanskelig å spore mye villskap i sauene som har kranset stølen. Dette skyldes trolig at Inger og Peter steller svært så godt med disse dyra også.  Bildene burde tale for seg selv.

Hei, skal vi bli kjent?

a

Selfie med villsau.

Søyene vil svært gjerne bli kjent med Anna

Balrog i  innhegningen sin med  ly i uthuset.

Nyslått marikåpe roer gemyttet.

Det er like greit at gjerdet skiller oss. Balrog er alltid klar for en springskalle.

Sau og skjønnlitteratur

I fjor hadde jeg en egen bloggpost om stølsbiblioteket. I denne etterlyste jeg bøker hvor kyr og melkeproduksjon er tema.  Det kom ikke veldig mange gode tips. Kanskje det står det bedre til med sauelitteraturen?  Hamsuns August satset på sau, men uten særlig suksess: «Et hav av sau ble sjøguttens grav».

I vinter leste jeg Sin egen herre av Halldór Killjan Laxness. En usedvanlig drivende og dramatisk bok der sauen gjennomgangstema. Hovedpersonen Bjartúr etablerer seg som selveiende bonde med saueflokk og sin gravide kone. Bjartúr blir blant annet «påtvunget» en ku av velmenende bydefolk for at barne (som egentlig ikke er Bjartúrs). Det går det riktig ille.

I følge Mimir Kristjansson (Frihet, likhet, Island) er dette den boka som best beskriver Islandsk arv og mentalitet – hvor sauen er en viktig ingrediens.