De siste to dagene har villsauflokken slått seg til ved stølen. Det er mulig at søyene ønsker å stifte bekjentskap med væren Balrog. Til tross for at han er godt innesperret i egen innhegning, har de mulighet til kontakt gjennom nettinggjerdet. Han er foreløpig ikke overdrevent interessert i søyene. Det vil nok endre seg senere utpå høsten, når han skal bli far til pinnekjøtt og fårikål.
Da jeg sto opp i sekstida i morges, så jeg for meg behovet for en liten redningsaksjon. Et av lammene hadde forvillet seg inn i naboens innhegning og hadde mistet kontakten med flokken sin. Den smarte karen kom seg heldigvis ut på egen hånd.
Så til villskapen. Det er vanskelig å spore mye villskap i sauene som har kranset stølen. Dette skyldes trolig at Inger og Peter steller svært så godt med disse dyra også. Bildene burde tale for seg selv.

Hei, skal vi bli kjent?
a

Selfie med villsau.

Søyene vil svært gjerne bli kjent med Anna

Balrog i innhegningen sin med ly i uthuset.

Nyslått marikåpe roer gemyttet.

Det er like greit at gjerdet skiller oss. Balrog er alltid klar for en springskalle.
Sau og skjønnlitteratur
I fjor hadde jeg en egen bloggpost om stølsbiblioteket. I denne etterlyste jeg bøker hvor kyr og melkeproduksjon er tema. Det kom ikke veldig mange gode tips. Kanskje det står det bedre til med sauelitteraturen? Hamsuns August satset på sau, men uten særlig suksess: «Et hav av sau ble sjøguttens grav».
I vinter leste jeg Sin egen herre av Halldór Killjan Laxness. En usedvanlig drivende og dramatisk bok der sauen gjennomgangstema. Hovedpersonen Bjartúr etablerer seg som selveiende bonde med saueflokk og sin gravide kone. Bjartúr blir blant annet «påtvunget» en ku av velmenende bydefolk for at barne (som egentlig ikke er Bjartúrs). Det går det riktig ille.
I følge Mimir Kristjansson (Frihet, likhet, Island) er dette den boka som best beskriver Islandsk arv og mentalitet – hvor sauen er en viktig ingrediens.
Legg igjen en kommentar