Arkiv | Sør-Amerika RSS feed for this section

Bloggpost 14: Friske farger på kirken i Castro, Chiloe

21 nov

Ingen tvil om at kirkevergen i Castro, Chiloe er litt dristiger enn våre norske kirkeverger! Men du verden hvor kirken i Castro lyser opp på Plazaen! – Det er nesten så en blir i godt humør og får lyst på et kirkebesøk! Dette  enkle og geniale trekket burde ha potesiale i Norge også. På fargefronten har det jo ikke vært mye fornying de siste hundre årene.

Kirken er dekket med blikkplater, noe som løser vedlikeholdsproblemer. Dette er heller ikke et ukjent problem hjemme!

Men en skal ikke skue hunden på hårene. Innenfor blikkplatene er det et særdeles flott kirkerom laget i tre; søyler, alter og hele porteføljen av krusifikser og helgener. (Se bildet under).

Chilenere jeg møter er veldig opptatt av treverk. De har  fem – seks forskjellige treslag som hver har sine spesifikke fortrinn og anvendelser; styrke, farge, overflate. Lekkert håndtverk!

IMG_2232.JPG

IMG_2240.JPG

Bloggpost 7. La Paz – Arica – og Eiffel

28 okt

La Paz
Fem netter i La Paz var akkurat passe. Spesiell by, først og fremst med en utrolig plassering og tilsynelatende uten noen form for byplanlegging. Bykjerne langs bunnen av dalen og boliger klistret oppover de bratte dalsidene. Alle typer næringsvirksomhet i de smale gatene, små billakkverksted side om side ved bakeri og «fotocopias» – spesielt «fotocopias»!

Dalen kranset inn av snødekte fjell i øst og sør (Illimani høyest på 6438 meter). Og på plattået vest for dalen El Alto med opp mot 1 mill innbyggere. Folksomt!

Turen fra La Paz til Arica var også spektakulær, først 4 – 5 timer over Altiplano, uendelige vidder med en og annen snødekt vulkan. Innimellom små gårder med en liten potetåker og gjerne med en lamaflokk. Nedturen til Arica var luftig, veien snirklet seg i hårnålssvinger langs bergsider i alle farger. 

Arica
Arica er nordligste by i Chile; en støvete, solsvidd by omgitt av fjell og sanddyner. Byen er ikke levnet med mange sider i Lonely Planet, og dette med god grunn. Men dagens rundtur avdekket likevel noen mosomme severdigheter.  I sørenden kneiser en høy klippe. På toppen av denne 2 voldsomme monumenter, henholdsvis Jesus og en general. Klippen spilte en viktig rolle i siste slaget i Stllehavskrigen mellom Chile på den ene siden og Bolivia og Peru på den andre. Chile vant, og det legger de ikke skjul på. På toppen har de sogar et militærmuseum, hovedsaklig med rustene våpen i alle kalibre. Museet ble forøvrig innviet på 100-årsdagen for slaget av ingen ringere enn Pinochet. Det er tydelig markert med stor bronsjeplakett. Jeg vil gjette at Pinochet var fornøyd med museett. Det sier nok sitt om den museumsfaglige! 

Min favoritt i Arica er fiskehavnen. Trolig den mest rusten og slitte jeg har sett. Dette gjelder for både utstyr og personell. I vannkanten der fiskerne sløyet dagens fangst, rullet 4-5 store sjøløver seg dovet rundt. Måkene var fraværende, men pelikanene takket ikke nei til en fiskemiddag. En slitt og også rustikk fiskerestaurant sørget får dagens lunch.  

Så var det Eiffel

De fleste forbinder Eiffel med Eiffeltårnet Men denne ingeniøren hadde også en rekke oppdrag i Sør-Amerika. 

I går tok jeg bussen fra hovedbusstasjonen i La Paz. Dette var opprinnelig byens jernbanestasjon. Dette bygget har uomtvistelig kjent trekk fra Eiffeltårnet, med de kjente buer og smijernskonstruksjoner – og altså bygd av Eiffel.

IMG_1676.JPG

Den samme Eiffel har også ansvaret for katedralen San Marcos i Arica! Denne ble bygd i 1875, dvs mens Arica lå i Peru. Katedralen ligger velplassert inntil det nærmeste en kommer  en plaza. Overraskelsen ble størst ved nærmere studie; hele katedralen er bygd i smijern. Metallklang i alle søler, og takkonstuksjoner som på busstasjone i La Paz, men med ett og annet kors i buene. Valg av materialet er nok ikke optmalt for klimaet. Hele bygget er utsatt for kraftig rustangrep. 

IMG_1712.JPG

Fra Matteus 6:19: Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler;  Dette gjelder tydeligvis også for kirkebygg.

For lesere i kommunikasjonbransjen, må jeg også få referere slagordet (eller kanskje heller visjonen) til Arca, den også markert på klippen: Arica siempre Arica! – Arica alltid Arica! Den bør kunne resirkuleres, feks «Oslo alltid Oslo» eller «Avinor alltid Avinor!»  Den slår. 

Til slutt:  Har fått med meg at det regner en del i Norge for tida. Årlig gjennomsnittlig nedbør i Arica er 0,75 mm. Noe for den værsjuke?

Bloggpost 6: Fra gammelt av. Mer enn Inka.

23 okt

Den siste uka er to heldager blitt benyttet på gammel stein. Sist søndag på Isla del Sol og i dag (onsdag 22.) i Tiwanaku.

Isla del Sol
Isla del Sol ligger i Titicacasjøen, to timers båttur nord for Copacabana. Begge disse stedsnavnene burde vel gi helt andre assosiasjoner enn arkeologi. Snarere turistfeller på Kanariøyene. Men slik er det altså ikke.  Selve Copacabana var en hyggelig småby.  Definitivt ett av stoppestedene for backpackere. Men hyggeligst var det store innslaget av tilreisende fra La Paz. Ypperlig sted for å slappe av etter lange bussturer.

Tilbake til soløya. Flere prekolonianske kulturer er representet.  I nordenden ligger Piedras Sagrada (hellige steiner); flere vidt forskjellige monumenter, blandt annen en naturstein som med godvilje ligner puma (og som i følge guiden gir deg energibølger), en merkverdig labyrint og en stor offerstein hvor jomfruer (fortsatt iht guiden) ble ofret. 

I følge Inkamytologi ble sola født på denne øya – intet mindre! 

På langs av øya går en drøyt 8 km lang inkavei.  Denne følger høydedragene og gir fantastisk utover sjøen, med Bolivia i øst og Peru i vest. En bitteliten kraftanstrengelse for en halvaklimatisert nordmann, men jeg rakk returbåten til Copacabana!

Tiwanaku
I La Paz har jeg sjekket  inn på et svært så anonymt hostell like ved busstasjonen (Donde el Negro). Hostellet mangler i oppføring Lonely Planet og ditto nettsteder, men overrasket med svært hyggelig betjening, spesielt Christobal. Han er historieinteresser, og tok umiddelbart grep.  – Du må se Tiwanaku. Det er det viktigste arkelogiske monumentet i hele Bolivia! Ja, sa jeg.  Hvordan gjør vi dette? Christobals løsning var grei.  Han hadde fri på dagtid og hadde venn med bil. (Tiwanaku ligger knappe to timers biltur vest for La Paz).  Vi starte kl 0730, sa Christobal.  Da kommer vi før turistene. Du får tur «particular», ikke noe pakkeopplegg. Fint sa jeg. 

Christobal viste seg å være godt kvalifiser. Han hadde vokst opp ved Tiwanaku, hadde spilt fotball mellom pyramidene, eide en liten jordlapp like ved og gamlemor på 80 solgte håndarbeid og spant lamaull ved ruinen. Han var på fornavn med alle og skaffet meg sogar en egen, privat guide som i løpet av tre stive timer ga meg en meget grundig innføring i Tiwanakukulturen. (Vurderer å lage foredrag til passende etterjulsarrangement)

Denne jordbrukskulturen eksisterte mellom 1500 før Kristus til 1000 e. Kr. og omfattet på sitt største hele Altiplano, helt ut til kysten ved Peru og ned til Amazonas. Tiwanaku var rikets hovedsete og anlegget består av 4 hoveddeler, en pyramide benyttet til astronomiske observasjoner – disse var viktige ved planlegging av kultiveringsarbeider – dernest et tempel for sermonier og ofring. Et tempel nedsenket i bakken ivaretok kontakten med dødsriket. I tillegg et eget tempel med små gravkammer for presteskapet.  Mumifiser prest var utstilt i museet. Konstruksjonene er imponerende. Steinene var fraktet langveisfra, alle byggene hadde avanserte irrigasjonssystemer. 

Anlegget omfattet også en rekke steinfigurer, den største 7 meter høy. En finesse med alle disse er at de har 2 venstrehender. Spanjolene bidro til å ødlegge de fleste. Figurene de ikke fikk ødelagt tagget de med kors. Store deler av steinene fra pyramiden brukte de til å bygge stedets kirke. 

Det hører med til historien at Tiwanakuene utviklet en meget avanserte (men arbeidsintensiv) dyrkingsmetode. Forsøk har vist at de kunne produsere dobbelt så stor avling som med moderne metoder. Metoden gjør bruk av avanserte kanalsystemer for å lagre solenergi og derved hindre frostskader, ikke uvesentlig i dette klimaet.  

Dagens historetime ble forøvrig avrundet med lamamiddag sammen med Christobal, sjåføren Ricardo og hans unge venninne Rebeca før retur La Paz.

IMG_0150-2.JPG

Bloggpost 5: Potosi – La Paz – Isla del Sol – transportetappe

20 okt

Litt om ikke å følge gode råd og litt mer om den Bolivianske marine

Sist fredag morgen var jeg «ferdig» med Potosi og ivrig etter å komme videre.  Forhørte meg på hostellet, både backpackere og vertskap var klare; ingen drar fra Potose til La Paz på dagtid – først og fremst fordi det ikke går noen busser på dagtid. I Bolivia liker de nemlig å reise på natta. Men nei, slike råd tok jeg ikke for god fisk, og reiste til bussterminalen.  

Med enkel kartstudie, fant jeg at en formiddagsbuss til Ouroro var i riktig retning. Jeg kunne til og med få sett litt landskap fra bussvinduet. Så nok en gang endte jeg opp med to skranglebussturer ( lynraskt bytte i Ouroro) Bonus: nærkontakt med Bolivianerne og noen nye vennskap. Min medpassasjer fra Ouroro hadde for eksempel stor overbærenhet med min puslete familie med 2 voksne barn. Han var på min alder og hadde 7 barn og 21 barnebarn.  

Etter overnatting i La Paz gikk turen videre til Copacabana og Isla del Sol.  Ved ferjeleiet mot Copacabana er det en interessant finesse.  Der har den Bolivianske Armada sitt hovedkvarter. Bolivia er vel et av de få landene i verden som har armada, men som ikke har kystlinje! Og det var vanskelig å få øye på selv marineflåten mellom fiskbåter og ferjer. (her med forbehold om at de var ute på tokt). Men det manglet ikke på flagg, statuer og våpenskjold. De har til og med egen nasjonal paradedag på Dia del Mar. Marinen spiller viktig rolle i mange offentlige opptredner. Marinen teller totalt 5000 mann.

Bakgrunnen (populærversjonen) er som følger. I 1866 ble etablert avtale med Chile om at Bolivia skulle ha tilgang til Stillehavet. Men i stillehavskrigen mellom Chile, Bolivia og Peru i 1879-83 vant Chile, og de erobret denne landstripen som skulle sikre Boliva kystlinje.

Dette har vært – og er fortsatt et sårt punkt for Bolivia, og viktig årsak til det anspente forholdet til Chile den dag i dag. Opprettholdelsen av armadaen er symbol på at Bolivia ikke har oppgitt krav om noen kilometer kystlinje.

IMG_0147.JPG

Bloggpost 4: Plata (sølv), dynamitt og 3 timer i gruvene

17 okt

Bloggposten krever litt bakgrunnsinformasjon.  Potosi ligger på ca 4000 meter. På 1700-tallet hadde byen ca 200 000 innbyggere og var regnet som en av verdens rikeste. I løpet av kolonitiden ble det hentet ut 45000 tonn (?!) med rent sølv. Dette ble hentet ut fra Cerro Potosi, populært kalt Cerro Rico, et fjell som kneiser tett inntil byen.  I byen ble det etablert myntverk og fram til 1952 ble sølvmynter preget her.  Svært mange av praktbyggene i Spania ble finansiert av dette sølvet. Baksiden av medaljen er selvfølgelig beksvart, en regner at 2 millioner slavearbeider døde av usedvanlig hard og usunt arbeid i løpet av høyperioden på ca 300 år. 

Det meste av sølvet er borte, men fortsatt utvinnes tinn, kobber og andre mineraler fra gruvene.  Dette utvinnes av ca 4500 lokale gruvearbeidere, enten selvstendige eller i kooperativer. 

Coca, dynamitt og stummende mørke

Så til dagens opplevelser. Det er mulig å besøke gruvene. Med forhenværende gruvearbeider som guide blir vi utstyrt med gruveantrekk, hjelm og lykter.  På vegen opp til gruvene er det obligatorisk kjøp av gaver; normalt litt juice, en drøy dose cocablad og dynamitt! Første – og trolig siste – gang jeg rusler rundt med slik handlepose. 

Vår lille gruppe på 4 ble så ledet ca 1000 meter rett inn inn i fjellet.  Rett som det var måtte vi klemme oss opp til veggen når kipper med malm ble dratt og dyttet ut av 3-4 arbeidere. Luften ble etterhvert tett, rester fra morgenens sprengninger og støv fra borring. Ingen ventilasjon eller elektrisitet.  Dels klatring, dels kryping på alle fire.  Og jevnlige smell i hodet. Takk for hjelmen! Gaveposene ble fordelt på gruvearbeidere vi møtte underveis. Arbeiderne jobber gjerne 10-12 timer på et skift, kun med Coca som «energi».

Litt hms ( sikker jobbanalyse som det heter i Avinor)
Ikke mye å si om den saken! Årlig dør ca 50-60 arbeidere i gruvene, dvs en pr uke! Arbeidere med lang fartstid dør i 50-årsalderen av lunge- eller nyresvikt. Fortsatt grov utnyttelse av arbeidskraft. 

Med andre ord, en ganske så spesiell opplevelse.  Nærkontakten med både arbeiderne og arbeidsmiljøet er tankevekkende. Det er første gang jeg har kommet så tett på historien og livets hardeste realiteter. 

Det hører med til historien at Potosi har en rekke praktbygg, blandt annet  katedral, velbevart kloster, teater og myntverket. 

Neste etappe: La Paz og Titicaca

Etappe 3: Inn i eventyret

15 okt

Det startet grytidlig tirsdag morgen. Sju timer med buss fra Salta til grensebyen La Quiaca. Fra flat pampas opp irrgrønn dal med små jordlapper og pueblos kranset av høye fjell opp til Altiplano. Ytterligere spenning ved grensekryssing til Bolivia. Det var en annen verden i Villazon. Bolivianere i fargerike klær og ditto luer og hatter, tilbud på coca (ikke cola) og yrende folkeliv.  Det ble et behagelig møte med de lokale; litt reserverte og tilbaketrukket, men samtidig hjelpsomme og imøtekommende. 

Busstasjonen var noe for seg, salgsboder for bussbilletter omtrent som på tivoli. Ble raskt shanghaiet til det aller beste alternativet til Potosi, semicama, toilett, avreise 20 og ankomst 0600. Perfekt! 

Det ga meg 6 ventetimer på stasjonen, timer som definitivt var verdt tiden. Mannfolke var mest travelt opptatt med å studere ryggeteknikk og vurdere de ankomne. Damene løp derimot rundt, enten med enorme bylter eller kurver med frukt og andre godsaker. Og gjerne med et lite barn i bylt på rygge.  Noen må vel skal vel skaffe penger til mat og varme. 

Under denne «peoplespottingen» ble jeg sittende ved to unge jenter. Jeg spurte om alderen. Begge 18 år – og med hver sin ettåring på ryggen. Og den ene med ny i magen. Bolivia har en av verdens yngste befolkninger; 53% av befolkningen er under 24 år, kun 5% over 65.  Ingen tvil om hva som blir viktig arbeidskraft de neste årene!

Te med Sinaire
Til turen måtte det det bunkres, og jeg valgte busstasjonens eneste kafé. Der ble jeg ekspedert av en eldre dame. Hun lurte på hvor jeg kom fra og ble over seg da hun hørte jeg kom fra Norge. Hvilken valuta har dere der? Kroner?? Da kom myntsamlingen godt med, hele serien av norske mynter var en isbryter. Fram med te og kaker. Vi ble sittende i 2 timer, og dekket alt fra familie (barn, barnebarn og øvrig familie), utdanning, byer i Bolivia og sør-Amerika ellers. Sønnen Louis (som egentlig er journalist) dukket også opp. Og øvrig publikum kom og gikk. Og fram med brosjyrene, Sinare hadde en kasse full. Bedre intro til Bolivia kunne jeg neppe fått! Og alt «lindo», universalordet her sør.  

Det beste busstilbudet til Potosi
Panamericanico var ikke helt som forespeilet. Men hva kan en vente for 30 bolivianos (=ca 30 kroner) for 10 times reise! Hei Ruter – ser dere? Bussen fant jeg etter hvert i en bakgate, vi var 3 ikkelokale. Resten de samme driftige damene som nevn over, med varer for et års forbruk og unger. Og turen gikk veldig så greit, en av de få mennene – plassert vis a vis – hadde bunkret coca og var i strålende humør hele veien. Og utrolig nok, ikke et kny fra de 10 småungene.  Men bussen kom ikke fram klokken 0600, men 0400. Bekkmørkt i Potosi. Sjåføren kom da med strålende tilbud. Han parkerte i en bakgate og tilbød oss alle å sove til 0600. Men selvfølgelig med motoren av, ergo ingen varme. Men etter tips fra Even, hadde jeg en liten sovepose i bakhånd. Case closed. 

Så klokken 6 møtte jeg soloppgangen over Cerro Rico med usedvanlig tunge skritt opp bakkene. 4000 meter over havet merkes på kroppen. Og mer om Cerro Rico i neste post.

IMG_0096.PNG

Etappe 2. Mujeres de Argentina

13 okt

Sist fredag snublet jeg over ett lite museum/minnesmerke i en sidegate til Plaza Major i Cordoba. Bak en rusten dør var det laget en enkel utstilling, hovedsakelig med bilder og «mugshots» av studenter og ungdommer. Stedet var blitt benyttet av politiet til avhør av opposisjonelle under juntatiden på 70-tallet. Etter juntaens fall ble det funnet  tusenvis av negativer med bilder av de arresterte, mange av disse ble «desaparecidos». Museet hadde selvfølgelig referanser til Mødrene på Plaza de Mayo i Buenos Aires. 

http://www.apm.gov.ar/content/ex-ccd-d2

Hva har så «madres» og «mujeres» med turen å gjøre? Jo, på lørdag kom jeg til Salta. På forhånd hadde jeg konstatert at det var helt umulig å bestille hostel eller hotell. Ved ankomsten ble årsaken opplagt. Hele byen var full av kvinner! I parken i sentrum vaiet faner i alle farger. Spontane appeller, større og mindre opptog og livlige diskusjoner! Jeg hadde landet rett i den 29. Argentinske kvinnekongressen! 

http://29encuentronacionaldemujeres.webnode.com.ar

15000 kvinner fra hele det politiske og kulturelle spektret. Arrangementet  (ha meg unnskyldt) setter både 8. Mars og Arendalsuka i skyggen! Det var kvinnefiesta men med definitivt alvorlige undertoner; abortsak, vold mot kvinner, sosiale rettigheter og helse og utdanning var gjennomgangstema, om de ble presentert under røde flagg med hammer og sigd eller i mer moderate former. 

De fleste t-skjorter og buttons hadde kjente symboler og slagord, men litt spesielt å se punkejenter med bilde av Evita Peron på brystet. Christina Kirchner hadde høy stjerne hos de fleste, kanskje med unntak av hos marxist-leninistene. Fascinerende  linjer og allianser  i argentinsk kvinnesak. 

Disse kvinnene delte gjerne sine synspunkter. Med andre ord, mange leksjoner i spansk kvinnesaksvokabular. Det kan kanskje komme godt med senere. 

Neste etappe går til Bolivia. De fleste jeg snakket med i Salta var fornøyd med gjenvalget av Morales i går.

Etappe 1. Langt av sted – møte med Che

10 okt

Hvorfor starte første blogg med Che? Kanskje fordi motorsykkeldagbøkene inngikk i turforberedelsene? Eller kanskje fordi livet  Cordoba blir viet stor plass i Jon Lee Andersons biografi? 

På turens to første dager har jeg feid gjennom Rosario (der Ernesto ble født i 1928). Og i morgengry i dag kom jeg hit til Cordoba. Hit flyttet familien Guevara da Che var 5. Rosario ligger like ved Rio Parana i klima uegnet for en asmatiker. Småbyen Alta Gracia 40 km vest for Cordoba var derimot tørt og sunt. Det var heller ikke noen ulempe at byen var feriestedet for rike argentinerne, naturlig omgangskrets for litt småaristokratiske foreldre. Og byen ble  på 30-tallet tilfluktssted for flyktninger fra borgerkrigen i Spania. Sikkert ikke uten betydning.

Så tilbake til turen. I Alta Gracia er det etablert et museum i barndomshjemmet, «Casa del Che». Interiør, skulpturer, rikt bildemateriale og noen godbiter, f.eks motorsykkelen «La Poderosa». Interessante  to timer blandt Che-pilegrimer og skoleklasser. Enda mer interessant hadde det vært å være her i 2006. Da var Fidel Castro og Hugo Chavez på besøk. Det kan vel kalles skikkelig guttetur!

Det er ellers et lite paradoks at museet ligger i område sterkt preget av argentinsk overklasse. Her søker de fortsatt sunnhet og sikker avstand til de mindre bemidlede, tildels i egne barrios bak piggtråd. 

Apropos, deg siste jeg fikk med meg før avreise fra Buenos Aires var militær trompetsalutt og firing av flagget ved stort minnesmerket for de falne fra Falklandskrigen. Alle får sitt. 

Det blir forøvrig ikke siste gang jeg krysser Ernestos veier; skal ha stopp både i Valparaiso, Valdivia og Osomo. Hadde også tidlig en idé om å dra innom La Huguera i Bolivia, der Che ble tatt av dage i oktober 1967, men det blir en kronglete omvei. Og neppe helt som Stiklestad. 

Neste etappe: Opp i høyden, til Salta, ved foten av Andes og Altiplano.

Akk og ved – langt av sted

7 okt

Straks på farten til Sør-Amerika. Reiseruten er omtrent som følger:

reiserute

I tekst: Buenos Aires, Cordoba, Salta, Potosi, La Paz, Titicaca, Santiago, Påskeøya, Valdivia, Puerto Montt, Punta Arenas, Ildlandet, Ushuaia, Buenos Aires, Montevideo.

Om du ønsker å følge meg på reisen, kan du jo følge denne bloggen.

Hasta luego!

Newer Entries →