En svært viktig motivasjon for denne stølsuka er å tilbringe tid med mitt favorittdyr, kua. Med åtte dyr i flokken har jeg nå fått et individuelt forhold til alle. Det virker som kontakten etterhvert er gjensidig.
En kjapp presentasjon:
Albina
Trønderfe. Alltid først inn til melking. Klare lederegenskaper
Litago
Også trønderfe med noen Jerseygener. Virker å være nummer to i hierakiet. Legg merke til sort mule og ører. Lettmelket og svært glad i kraftfor.
Fjellrosa
Mye trønder i denne kviga. Datter av Litago. Også glad i litt kraftfor. Prøver alltid å snike i køen.
Saiva
Vestlandsk fjordfe. Usedvanlig sedat. Sist inn til melking. Må lokkes og lirkes.
Grålin
Også vestlandsk fjordfe. Avsinet, men setter pris på en boks kraftfor.
Brunros
Også trønder med litt Jersey. Småfrekk. Pøvde i dag å få dobbel dose kraftfor ved å lirke seg gjennom leet.
Malin
Vestlandsk fjordfe. Alltid nummer tre til melking. Småsparker litt når jeg fomler litt med melkemaskinen.
Joselin
Vestlandsk fjordfe. Melker på tre spener og må ettermelkes for hånd. Litt kresen på maten.
Litt om kuraser.
De fleste av mine blogglesere har vel et ureflektert forhold til norske kuraser. Men så har det slik at vi har flere kuraser i Norge; sidet trønderfe, telemarkfe, vestlandsk fjordfe, østlandsk rødkolle og dølafe. (Er det flere, Torgeir? )
Alle disse er blitt tilpasset lokal natur, klima og kultur og representerer verdifullt genetisk materiale. Rasene produserer også kjøtt og melk med ulike kvaliteter og egenskaper. Mitt vertskap, Inger og Peter, er noen av de få entusiastene som foredler disse rasene. Dessverre er mange rasene truet.
akkogved 
Du har god peiling. Dei viktigaste grunnrasene har du nemnt. Det er innslag i større eller mindre grad av alle desse rasene i NRF (Norsk Rødt Fe) Dette er den dominerende rasen i Norge i dag og tar inn gode egenskaper frå alle lokale raser inn i eit avansert avlsprogram der det blir lagt vekt på melk- og kjøttproduksjon, lynne, utmelkingegsegenskaper, funksjonelt eksteriør, proteinsammensetning i mjølk, sjukdommer som mastitt, ketose og melkefeber mm. Dette starta på 1950-talet og i tida fram til idag har det kome inn gener frå finsk ayshyre, rød svensk. Rød dansk, frieser, holstein, Jersey og simmentaler. Med frieser og holstein vart det etter kvart mykje svart innslag. I dag er dette innslaget redusert kraftig. Innslaget av kolla er aukande. Med Jersey får ein høgare feittprosent i mjølka. Dette vart høgt verdsett under smørkrisa. Framtidas NRF-ku blir rau, kolla med god evne til å ta opp grovfor og gode beitedyr. Forekomst av mastitt er redusert til under det halve dei siste 10 åra og det same gjeld bruken av antibiotika. Vi har okser i avlen som ikkje nedarver mastitt. Eg har stor respekt for dei som prøver å ta vare på dei gamle rasene, men populasjonane er små og faren for innavl er stor. Eg trur det er betre å satse på kryssningsfrodighet i staden for innavlsdepresjon – det gjeld menneska og. Det gjeld berre å studere tilbudet i oksekatalogen til avlsrganisasjonen til NRF – GENO, så Finn ein dei eigenskapane ein er ute etter til ei kvar tid. For betre kjennskap til ulike raser og utviklinga av dei frå Bla Zebu-feet, vil eg anbefale «Husdyravlen» ved Ludvig V. Oppermann frå 1875. Torgeir Daling