akkogved

Siste etappe i Chile: Tierra del Fuego. Min vert Sergio driver Estancia  Vincun, den sørligste på chilensk side av øya, tett opp mot fjellkjeden Cordillera Darwin i sørvest og grensen mot Argentina i øst. Hit er det 9 timer biltur fra Punta Arenas. Med andre ord, langt fra alle sosiale nettverk.

Bever
To uønskede dyrearter uten naturlige fiender inntatt øya.  Minken forsyner seg rått av fisk og fugleegg og beveren ødelegger sårbar skog.

Den nærmeste beverdammen er knappe 300 meter fra husene til Sergio.  En sen kveldstime i lett duskregn fikk jeg lurt meg inntil dammen mens etpar bever var i aktivitet, den ene med henting av småkvist (mat?) og den andre med lett vedlikehold av hytta. Morsomme, men veldig uønsket.

Kondor
Fasinerende syn denne Andeskondoren. Med et vingespenn på over 3 meter imponerer den når den stryker over Cerro Pietro Grande,  like bak husene.  Fire korte glimt loggført, inkluder noen skarve pixler på mobiltelefonen. Disse 14 kondorpixlene legger jeg ut når båndbredden blir bedre.

Kondoren er populær hos husdyreierne. Den tar svært unntaksvis levende dyr, og som åtselseter fungerer den som lokalt renovasjonsvesen. Populær også på nasjonalt nivå, tre land i søramerika har kondor i våpenskjoldet, inkludert Chile.

Trucha marron
Så var det denne fisken, da. Tierra del Fuego er et sportsfiskermekka,  Rio Grande, Rio Rasmussen og Lago Blanco gir fluefiskere – bokstavelig talt – våte drømmer. Ted Turner (CNN) har kjøpt en egen estancia ved Rio Rasmussen som han benytter på sin fisketur etpar dager i året.

Jeg ble derimot utstyrt med vanlig slukstang og turen gikk til vannet Lago Deseado (ønskevannet) – forøvrig ytterligere en time lengre ut i villmarken.  Jeg hadde nok bløffet på meg en smule sportsfiskerkompetanse, men lot det stå til da en en-kilos ørret hugg i. Og jammen fikk jeg ikke landet den gitt. Så alle sportsfiskervenner; ørretfiske er enkelt!

Mere vilt
Det meste er vilt på Tierra del Fuego; kongepingviner, guanaco (søskenbarnet til lama’n), en liten og hyggelig rev, Kaiken (flott gås) og flamingo.  En fiffi trivia: Chile har 479 registrerte fuglearter, mot Norges 473.

Men det aller villeste er skogene. Myndighetene i Chile er opptatt av å bevare urskog. Sergio må for eksempel søke om å  felle trær, og inspektører bestemmer hvert enkelt trær han kan kappe. Det helt spesielle med disse skogene forårsakes av klima. Tierra del Fuego er veldig tørr. Gamle, nedblåste trør råtner derfor ikke, men ligger som enorme, grå og tørre stammer. Flott syn. Og vedhoggerens våte drøm;-)

Om bildet: den lokale beverdammen.

Vindblåste Punta Arenas (3. dagen med kuling) har ikke veldig mange turistseverdigheter, men kirkegården er absolutt verdt et besøk. Store og små gravmonumenter kranset av velpleide busker og trær. En rask rundtur oppsummerer stedets 150-årige historie. Her er navn fra omtrent hele Europa; Svetis, Norge (kaptein Andersen) Spania, Tyskland og ikke minst irland, Italia og Kroatia. Dette gjenspeiler seg også tydelig i gatebildet. Innbyggerne her skiller seg i utseende vesentlig fra resten av Chile.

Sara Braun
Sara Braun tilhørte klanen Braun, Menendez, Munoz og Nogueira. De gjorde seg rike på ull og skipsfart. Før åpningen av Panamakanalen var Punta Arenas viktig bunkringshavn. De eide på det meste en million hektar beitemark!

Men tilbake til gravplassen. I 1919 donerte Sara et storslått inngangsparti til denne. (Se bildet). Men gaven hadde et interessant vilkår: Sara skulle være den siste som passerte hovedporten. Så siden Sara døde i 1948 har denne vært stengt. Besøkende henvises til den mindre porten til venstre. Kanskje et tips til Rimi-Hagen og Ringnes?

Mellom bølgende Pampas i øst, Andesfjellene i vest og tett opp mot nasjonalparken Torres del Paine i nord ligger Estancia Mercedes. Uten mobildekning, men med 13000 hektar villmark, noen hundre kjøttfe, femten ridehester, et tyvetall gjeterhunder, 4-5 fiskeelver og rikt dyreliv tett inntil husveggene.

Der driver familien Garcia Iglesias sin høyst spesialiserte agroturismo for turister som ønsker det helt spesielle. Gjestene inviteres inn i familielivet, deltar på gårdsaktivitetene og måltider deles ved felles kjøkkenbord. Her har jeg fått være gjest i fem dager.

– En knapp time etter ankomst sto jeg med slakterkniv i handa og fikk prøve partertering av okse under veiledning av Sebastian. Kjøttstykket endte på grillen om kvelden. Veldig kortreist mat.

Ved og vennskap
To vindmøller sørger for lys, men ved er kilden for alle øvrige energibehov; matlaging, oppvarming og varmtvann. Vedkløyvingskompetansen kom til nytte. Hernan og jeg fant raskt tonen ved huggestabben. Arbeidet ble avbrutt både når en flokk delfiner svømte 60 meter utenfor, en Martin Pescador (Kingfisher) slo seg ned på brygga og når en oter kom svømmende på ryggen med en ørret mellom forlabbene.

Cabalgata
Hovedattraksjonen på Estancia Mercedes er naturlig nok rideturer. To dager ble tilbrakt på hesteryggen, under kyndig veiledning av gauchoene Sebastian, Jose og Fernando. En liten episode: Dag to var jeg «språkassistent» på turen med Jeanne fra New York. Plutselig brøt Sebastian og Jose ut fra stien. I krattet lå et dødt føll. Uten veldig mye sentimentalitet hoppet de av hestene, dro fram knivene, kappet hode og føtter av føllet og lempet det på ryggen på en av hestene. Prima hundemat! Som Jeanne sa: – Dette sto ikke beskrevet i guideboka!

Historie og tradisjoner
Estancia Mercedes har vært i familiens eie i ca 100 år. Målet er å drive denne i pakt med tradisjonene og gi gjestene innblikk i pionerlivet i Patagonia. National Geographic har forøvrig viet egen artikkel til prosjektet i siste nummer. Se smakebit:http://ngm.nationalgeographic.com/2014/12/patagonia-cowboys/fuller-text

I løpet av uka har jeg i følge Jose og Fernando oppnådd «Gaucho nivå 1» (enkel partering, vedhogst og ridning i gangfart i ulendt terreng). Har stående invitasjon om å opparbeide nivå 2 – hva nå det måtte være. Det frister. Men et gjenbesøk vil først og fremst være for å møte mine nye «amigos» igjen; Jose, Fernando, Sebastian, Maria de los Angeles, Angelica og Hernan. Amigos muy hermoso y amable! Muchas gracias! Ha sido dias espectacular!

Ingen tvil om at kirkevergen i Castro, Chiloe er litt dristiger enn våre norske kirkeverger! Men du verden hvor kirken i Castro lyser opp på Plazaen! – Det er nesten så en blir i godt humør og får lyst på et kirkebesøk! Dette  enkle og geniale trekket burde ha potesiale i Norge også. På fargefronten har det jo ikke vært mye fornying de siste hundre årene.

Kirken er dekket med blikkplater, noe som løser vedlikeholdsproblemer. Dette er heller ikke et ukjent problem hjemme!

Men en skal ikke skue hunden på hårene. Innenfor blikkplatene er det et særdeles flott kirkerom laget i tre; søyler, alter og hele porteføljen av krusifikser og helgener. (Se bildet under).

Chilenere jeg møter er veldig opptatt av treverk. De har  fem – seks forskjellige treslag som hver har sine spesifikke fortrinn og anvendelser; styrke, farge, overflate. Lekkert håndtverk!