Bloggpost 6: Fra gammelt av. Mer enn Inka.

Den siste uka er to heldager blitt benyttet på gammel stein. Sist søndag på Isla del Sol og i dag (onsdag 22.) i Tiwanaku.

Isla del Sol
Isla del Sol ligger i Titicacasjøen, to timers båttur nord for Copacabana. Begge disse stedsnavnene burde vel gi helt andre assosiasjoner enn arkeologi. Snarere turistfeller på Kanariøyene. Men slik er det altså ikke.  Selve Copacabana var en hyggelig småby.  Definitivt ett av stoppestedene for backpackere. Men hyggeligst var det store innslaget av tilreisende fra La Paz. Ypperlig sted for å slappe av etter lange bussturer.

Tilbake til soløya. Flere prekolonianske kulturer er representet.  I nordenden ligger Piedras Sagrada (hellige steiner); flere vidt forskjellige monumenter, blandt annen en naturstein som med godvilje ligner puma (og som i følge guiden gir deg energibølger), en merkverdig labyrint og en stor offerstein hvor jomfruer (fortsatt iht guiden) ble ofret. 

I følge Inkamytologi ble sola født på denne øya – intet mindre! 

På langs av øya går en drøyt 8 km lang inkavei.  Denne følger høydedragene og gir fantastisk utover sjøen, med Bolivia i øst og Peru i vest. En bitteliten kraftanstrengelse for en halvaklimatisert nordmann, men jeg rakk returbåten til Copacabana!

Tiwanaku
I La Paz har jeg sjekket  inn på et svært så anonymt hostell like ved busstasjonen (Donde el Negro). Hostellet mangler i oppføring Lonely Planet og ditto nettsteder, men overrasket med svært hyggelig betjening, spesielt Christobal. Han er historieinteresser, og tok umiddelbart grep.  – Du må se Tiwanaku. Det er det viktigste arkelogiske monumentet i hele Bolivia! Ja, sa jeg.  Hvordan gjør vi dette? Christobals løsning var grei.  Han hadde fri på dagtid og hadde venn med bil. (Tiwanaku ligger knappe to timers biltur vest for La Paz).  Vi starte kl 0730, sa Christobal.  Da kommer vi før turistene. Du får tur «particular», ikke noe pakkeopplegg. Fint sa jeg. 

Christobal viste seg å være godt kvalifiser. Han hadde vokst opp ved Tiwanaku, hadde spilt fotball mellom pyramidene, eide en liten jordlapp like ved og gamlemor på 80 solgte håndarbeid og spant lamaull ved ruinen. Han var på fornavn med alle og skaffet meg sogar en egen, privat guide som i løpet av tre stive timer ga meg en meget grundig innføring i Tiwanakukulturen. (Vurderer å lage foredrag til passende etterjulsarrangement)

Denne jordbrukskulturen eksisterte mellom 1500 før Kristus til 1000 e. Kr. og omfattet på sitt største hele Altiplano, helt ut til kysten ved Peru og ned til Amazonas. Tiwanaku var rikets hovedsete og anlegget består av 4 hoveddeler, en pyramide benyttet til astronomiske observasjoner – disse var viktige ved planlegging av kultiveringsarbeider – dernest et tempel for sermonier og ofring. Et tempel nedsenket i bakken ivaretok kontakten med dødsriket. I tillegg et eget tempel med små gravkammer for presteskapet.  Mumifiser prest var utstilt i museet. Konstruksjonene er imponerende. Steinene var fraktet langveisfra, alle byggene hadde avanserte irrigasjonssystemer. 

Anlegget omfattet også en rekke steinfigurer, den største 7 meter høy. En finesse med alle disse er at de har 2 venstrehender. Spanjolene bidro til å ødlegge de fleste. Figurene de ikke fikk ødelagt tagget de med kors. Store deler av steinene fra pyramiden brukte de til å bygge stedets kirke. 

Det hører med til historien at Tiwanakuene utviklet en meget avanserte (men arbeidsintensiv) dyrkingsmetode. Forsøk har vist at de kunne produsere dobbelt så stor avling som med moderne metoder. Metoden gjør bruk av avanserte kanalsystemer for å lagre solenergi og derved hindre frostskader, ikke uvesentlig i dette klimaet.  

Dagens historetime ble forøvrig avrundet med lamamiddag sammen med Christobal, sjåføren Ricardo og hans unge venninne Rebeca før retur La Paz.