Det startet grytidlig tirsdag morgen. Sju timer med buss fra Salta til grensebyen La Quiaca. Fra flat pampas opp irrgrønn dal med små jordlapper og pueblos kranset av høye fjell opp til Altiplano. Ytterligere spenning ved grensekryssing til Bolivia. Det var en annen verden i Villazon. Bolivianere i fargerike klær og ditto luer og hatter, tilbud på coca (ikke cola) og yrende folkeliv. Det ble et behagelig møte med de lokale; litt reserverte og tilbaketrukket, men samtidig hjelpsomme og imøtekommende.
Busstasjonen var noe for seg, salgsboder for bussbilletter omtrent som på tivoli. Ble raskt shanghaiet til det aller beste alternativet til Potosi, semicama, toilett, avreise 20 og ankomst 0600. Perfekt!
Det ga meg 6 ventetimer på stasjonen, timer som definitivt var verdt tiden. Mannfolke var mest travelt opptatt med å studere ryggeteknikk og vurdere de ankomne. Damene løp derimot rundt, enten med enorme bylter eller kurver med frukt og andre godsaker. Og gjerne med et lite barn i bylt på rygge. Noen må vel skal vel skaffe penger til mat og varme.
Under denne «peoplespottingen» ble jeg sittende ved to unge jenter. Jeg spurte om alderen. Begge 18 år – og med hver sin ettåring på ryggen. Og den ene med ny i magen. Bolivia har en av verdens yngste befolkninger; 53% av befolkningen er under 24 år, kun 5% over 65. Ingen tvil om hva som blir viktig arbeidskraft de neste årene!
Te med Sinaire
Til turen måtte det det bunkres, og jeg valgte busstasjonens eneste kafé. Der ble jeg ekspedert av en eldre dame. Hun lurte på hvor jeg kom fra og ble over seg da hun hørte jeg kom fra Norge. Hvilken valuta har dere der? Kroner?? Da kom myntsamlingen godt med, hele serien av norske mynter var en isbryter. Fram med te og kaker. Vi ble sittende i 2 timer, og dekket alt fra familie (barn, barnebarn og øvrig familie), utdanning, byer i Bolivia og sør-Amerika ellers. Sønnen Louis (som egentlig er journalist) dukket også opp. Og øvrig publikum kom og gikk. Og fram med brosjyrene, Sinare hadde en kasse full. Bedre intro til Bolivia kunne jeg neppe fått! Og alt «lindo», universalordet her sør.
Det beste busstilbudet til Potosi
Panamericanico var ikke helt som forespeilet. Men hva kan en vente for 30 bolivianos (=ca 30 kroner) for 10 times reise! Hei Ruter – ser dere? Bussen fant jeg etter hvert i en bakgate, vi var 3 ikkelokale. Resten de samme driftige damene som nevn over, med varer for et års forbruk og unger. Og turen gikk veldig så greit, en av de få mennene – plassert vis a vis – hadde bunkret coca og var i strålende humør hele veien. Og utrolig nok, ikke et kny fra de 10 småungene. Men bussen kom ikke fram klokken 0600, men 0400. Bekkmørkt i Potosi. Sjåføren kom da med strålende tilbud. Han parkerte i en bakgate og tilbød oss alle å sove til 0600. Men selvfølgelig med motoren av, ergo ingen varme. Men etter tips fra Even, hadde jeg en liten sovepose i bakhånd. Case closed.
Så klokken 6 møtte jeg soloppgangen over Cerro Rico med usedvanlig tunge skritt opp bakkene. 4000 meter over havet merkes på kroppen. Og mer om Cerro Rico i neste post.
akkogved 
Legg igjen en kommentar